Science is Friction.
Solo Exhibition at Galleri 21, Malmö, Sweden.
11/2 - 4/3 2012
|
| From gallery21 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Science is friction.
by Kjetil Røed.
In a mythical age, man was not clearly separated from his surroundings. Transitional forms flourished. In Ovid's Metamorphoses man is in flux; he crosses incessantly over into both the dominion of things and the kingdom of animals. After the arrival of modernity, however, anthropomorphic figures became an instrument for one, in human terms, more affirmative mode of action. In Aesop and La Fontaine's fables the animals served as a medium for the preparation of man's moral constitution; the lion is strength, the fox is shrewd, hyenas cunning and the owl is wise. Much later the film director Sergei Eisenstein advanced from moralism to idealized types in his film October, where he drafted a human typology based on animals as a structural template. Once again the animal acted as a metaphorically based medium, but this time within a more systematic framework, as a rational organizational principle, in the Russian director's proposal for a Marxist anthropology.
Man has always sought metaphors for his own weakness and strength; images that could extend, or make visible, what otherwise would remain obscure or hidden. Anthropomorphism - giving what is not human a human form - has since antiquity been a technique for forging an outside humans otherwise would not be able to establish. A reflexive exterior which, although it parted from what is fully human, served as a refined mirror for what would, after all, prove to be man himself. In modernity the animal's dominant function was the analytical.
But as we all know: a mythical and pagan culture lives on as the undergrowth of reason and enlightenment. Irrational impulses and hybrid identities will always surface, sometimes violently, no matter how effectively man stage the animal-metaphor reflexively. Kafka's Metamorphosis might be considered a corrective counterpart to Eisenstein modernity-typical movie, since the transformation of Gregor Samsa into a beetle does not explain anything, does not play on the same team as enlightenment and elucidatory anthropology, but rather contributes to a doubt about the limits of what is human. With Kafka a change occurred in the use of the animal as a medium, understood as an enlightenment-fuelled anthropomorphism. For him it was not a question of using the animal as a explicatory metaphor, but to bring forth the animal within man himself.
In his animal-collages, which assume a not fully defined yet recognizable archival form, Arne Borgan mirrors how our viewpoint frames the animal: we usually do not consider animals as something other, something radically different from us, but as something to be explained through human properties (or the other way around). By giving animals superhero-sounding names, but failing to provide them with anthropomorphic features, Borgan preserves the animal's distinctive non-humanity as friction points in the implied archival science; he fixates the animal as something else, something more than the superhero-name and the archival form is able to provide. The balance between knowledge and the site where knowledge looses its grip is formulated in discrete and distinct terms. Science friction.
With today's super heroes, we find a modernized form of the totemism reminiscent of pagan societies: by eating the animal, or enter into a critical contact with it through simulation of animal movements and sounds, some of its properties were transferred. The superhero is, as an extension of totemistic practice, a form that outlines a paradoxical or blurred area between animals and man. On the one hand human characteristics are amplified - but on the other hand, the human is left behind, entirely or partially. In Borgan´s video work A Cat and A Bat we witness how Catwoman loses grip on the human as she approaches her the maximum peak of her superpowers; she becomes more disordered as a human being and, at the same time, more and more a cat. Unlike Batman who use bats as a totemistic and anthropomorphic shield – where he, without danger, can remove his mask and show his true human face underneath the Batman persona – Catwoman remains, much like Gregor Samsa, an animal.
Borgan´s Another Cut-Out Toy for Boys and Girls, a series of burlesque drawings, stresses even more the gray zone between human confirmatory self-image and the animal as a treacherous point of rupture. He outlines how a complete review of the elementary elements of what is human - where homo sapiens sapiens is literally picked apart as a kit, translated into something utterly comprehensible - always will uncover a bestial subtext beyond the reach of reason. Indeed it is precisely at the most unreserved peaks of analysis, Borgan tells us, where we, if we venture to its end, we get carried away by the primitive and violent remains of what is inhuman.
For norsk versjon se lenger ned.
---------------------
|
|
"Animal".
C-Print, 50x70 cm. 2012.
|
|
| |
"Animal".
C-Print, 30x40 cm. 2012. |
|
-
-
-
Superheroes".
C-Print, Collage. 30x30 cm. 2012.
|
|
-
-
-
"Another Cut-Out Toy for Boys and Girls".
Black ink on paper. 30x40 cm. 2012. |
|
-
-
-
"A Cat and A Bat. The Lovebirds".
30x40 cm, C-Print. 2012.
|
|
-
-
-
"A Cat and a Bat, Bats are from caves, cats are from...". DVD, 8 minutes, stereo.
Videostills. 2012. |
|
|
-
-
-
Science is friction.
Essay til Arne Borgans utstilling på Galleri 21 i Malmö, 11/2 til 4/3 2012.
av Kjetil Røed.
I en mytisk tidsalder var ikke mennesket klart avgrenset fra sine omgivelser og overgangsformer florerte. I Ovids Metamorfoser er det menneskelige en flytende størrelse som krysser over i både tingens og dyrenes rike. Etter modernitetens ankomst ble imidlertid antropomorfe figurer ofte et instrument for en, i menneskelig forstand, selvbekreftende handling. I Æsop og La Fontaines fabler fungerte dyrene som medium for klargjøring av menneskets moralske konstitusjon; løven er styrke, reven er list, hyenen er sluhet og uglen visdom. Senere skulle filmregissøren Sergej Eisenstein avansere fra moralisme til idealtyper i sin film Oktober, hvor han skapte utkast til mennesketyper med dyret som strukturerende mal. Igjen var dyret et metaforisk fundert medium, men nå innenfor en systematiserende ramme, et rasjonelt organiseringsprinsipp, i regissørens forslag til en marxistisk antropologi.
Mennesket har alltid søkt metaforer for sin egen svakhet og styrke; bilder som kunne forlenge, eller gjøre synlig, det som ellers ville forbli utydelig eller glemt. Antropomorfismen – altså det å gi det som ikke er menneskelig en menneskelig form – har siden antikken vært en teknikk for å formulere en utside mennesket ellers ikke kunne etablere. En refleksiv utside som, selv om den skilte lag fra det udelt menneskelige, likevel fungerte som et raffinerende speil for det som, tross alt, skulle vise seg å være mennesket selv. I moderniteten ble dyrets fremherskende funksjon den analytiske.
Men som vi vet vil alltid en mytisk og hedensk kultur leve videre i fornuftens og opplysningens underskog. Irrasjonelle impulser og hybride identiteter vil alltid tvinge seg frem uansett hvor effektivt mennesket iscenesatte dyremetaforen refleksivt. Kafkas Metamorfosen kan betraktes som et korrigerende motstykke til Eisensteins modernitetstypiske film, siden forvandlingen av Gregor Samsa til bille ikke forklarer noe, ikke spiller på lag med opplysningen og en presiserende antropologi, men bidrar til usikkerheten på hvor grensen for det menneskelige faktisk går. Kafka markerer et skille i bruken av dyret som medium, som opplysningsbasert antropomorfisme. For ham var det ikke snakk om å bruke dyret som klargjørende metafor, men om å fremkalle det dyriske i mennesket selv.
I sine dyrecollager, som antar en ikke fullt ut definert men likevel gjenkjennelig arkivisk form, speiler Arne Borgan vårt innrammende blikk på dyret: vi ser vanligvis ikke dyret som noe annet, noe radikalt forskjellig fra oss, men som noe som lar seg forklare gjennom menneskelige egenskaper. Ved å gi dem superheltnavn, men unnlate å gi dyrene antropomorfe trekk, opprettholder han dyrets særegne ikke-menneskelighet som friksjonspunkter i den antydede arkiv-vitenskapen; han fikserer dyret som noe annet, noe mer, enn superheltnavnet og arkivformen klarer å fange inn. Balansen mellom kunnskap og stedet kunnskapen mister feste formuleres her diskret og distinkt. Science friction.
I vår tids superhelter finner vi en modernisert form av hedenske samfunns totemisme: ved å spise dyret, eller komme i kritisk kontakt med det gjennom simulasjon av dyrets bevegelser og lyder, overtok man noe av dets egenskaper. Superhelten er, i forlengelsen av totemismen, en skikkelse som skisserer et paradoksalt eller uklart område mellom dyr og menneske. På den ene siden forsterker man menneskelige egenskaper – men på den andre siden forlates det menneskelige helt eller delvis. I Borgans videoverk A Cat and A Bat ser vi hvordan Catwoman mister grep på det menneskelige når hun nærmer seg sine superkrefters optimale punkt; hun blir hun mer og mer identitetsforvirret som menneske og mer og mer katt. I motsetning til Batman som bruker flaggermusformen som et totemistisk fundert og antropomorft felt, hvor han trygt kan fjerne masken og vise sitt menneskelige ansikt under Batman-personaen, BLIR Catwoman – som Gregor Samsa – et dyr.
I Borgans Another Cut-Out Toy for Boys and Girls, en serie burleske tegninger, poengteres gråsonen mellom menneskets selvbekreftende speiling og dyret som en lumsk revne ytterligere. Han skisserer hvordan en total gjennomgåelse av menneskets bestanddeler – hvor homo sapiens sapiens bokstavlig talt plukkes fra hverandre som et byggesett, noe fullt ut begripelig – alltid vil avsløre en bestialsk undertekst som overskrider undersøkelsens intensjon. Analysens mest uforbeholdne øyeblikk vil, forteller Borgan oss, rive med seg primitive og voldsomme rester av det dyriske om den går langt nok. |
|

|
|
"Skrik. En utstilling om frykt"
I showed my piece called "Operation N1" at Vestfossen Kunslaboratorium in 2011. |
| |
 |
 |
 |
|
OPERATION N1.
Sound of Mu, Oslo, Norway.
18 june to 5 july, 2009.
Installation with
objects and photo. |
| |
|
|
|
|
|
|
|
|
OPERATION N1.
Only
in Norwegian at the moment, sorry.
Arne Borgan kobler i denne utstillingen polfarere, superhelter og black metallens
ikonografi sammen med den norske myten om polfareren som helt eller overmenneske.
Som bakteppe for koblingen ligger en refleksjon rundt hvordan historiske begivenheter
skrives.
Tittelen på utstillingen er hentet fra navnet på Roald Amundsens
zeppeliner NORGE N1 som ble brukt til å fly over
nordpolen i 1926. Utstillingens Zeppeliner, som for anledningen
er utstyrt med klovnenese, norske flagg og pentagram kan
betraktes som en kombinasjon av NORGE N1 og den tyske zeppelineren
Hindenburg.
Utstillingen inneholder to store foto. Et av fotoene er
en collage hvor Roald Amundsen er liksminket og omgitt
av historiske fotodokumenter fra ekspedisjoner og hendelser
hvor fiktive superhelter poserer sammen med historiske
skikkelser. Supermann er i Borgans historieomskrivning
med på en av Amundsens ekspedisjoner.
Ved å plassere fiksjonselementer i en historisk kontekst, smitter fiksjonsuniverset
over på den aksepterte historien.
Både black metal kulturen og Amundsen dyrker en positur hvor man går
seirende ut innenfor rammen av autentisk natur og selvpining. Den kontrollerte
villskapen kan figurere som masker, slik vi ser det i black metallenes liksminkede
ansikter eller i helteposituren som setter sluttpunkt for erobringen av sydpolen.
Begge deler er – antydes det – like mye en
konstruksjon som fortellingene om supermann.
I rommet står også et arkivskap som inneholder islandskap i plastelina.
De arkiverte tablåene utspiller diskrete dramaer: små menneskefigurer
klynger seg til klippene mens større dresskledde skikkelser skuer ut over
isødet. Vi kan tenke oss at de arkiverte landskapene er metaforer for
menneskets kamp med naturen, men også i forhold til de store menn, helteskikkelsene
som arkiveres i nasjonens historie som idealtyper. Borgans historierevisjon fremstår
her på et mer billedlig og skulpturalt plan, hvor
arkivskapet danner en distinkt ramme for hvordan historiske
begivenheter arkiveres.
|
|
The impossibility of getting used
to constant resurrections.
Akerhus Kunstnersenter, 03.29
to 04.04, 2008. Lillestrøm, Norway,
Installation with video, sound, drawings and photo. |
click
on pictures
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
| |
Videostills from "Zombies!
Staging a feast for your eyes". DVD, 18 minutes,
4 channel sound.
|
 |
 |
 |
 |
 |
----------------------------------------------------------------------------
|
Excerpt
from "Zombies! Staging a feast for your
eyes"
Click on the pictures to play or right click(pc),
ctrl click(mac) to download the excerpts. |

1,58
min, stereo, 9,9 mb. |
|
|
"When
there is no more room in hell the dead will walk the
earth". Installation in a locked up room. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
THE
COMIC BOOK BACKFIRE PROJECT.
The Monolith Monologue, 2006.
(1) This is the gate of heaven.
E nter ye all by this door.
(2) Please remove all youre
clothes
when the lights go out!
(3) Run like Hell!
This installation was in the
exhibition called Scandinavian
Spastic in oslo from 16 June to 9 july. Go to Scandinavian
Spastic for more information in norwegian.
MONOLITH: Cardboard boxes
with chalk board paint, color pencil and laquer. Cut out letters in paper and
cut out stones from plastic carpets. Lights.
100x79x400cm
|
|
|
|
|
THE
COMIC BOOK BACKFIRE PROJECT.
Bastard Child, 2006. "Stalagmite
Tentacles In The Middle Of The Night". UKS,
The Young Artists Society, Oslo. 9 february - 12 february 2006.
This is the exhibition I did at UKS
this february as a part of their "THE OUTSKIRTS" program
this spring.
This is part three of my "The Comic Book Backfire
Project".
"Everything included" could be the title of the show as
it had all my favorite desires included... well, almost.
The installation at UKS also functioned as a stage where Bastard
Child, the masked man, wearing his heart upon his sleeve, improvised
sound all 4 days the exhibition lasted. Thank you Mr BC!
Exerpts from the sound beeing played in the gallery space is in
the sound department.
C(l)ues and themes:
- A game never played.
- The Seven Seas.
- Vanishing Point.
- Slowly calculating the risk of being banal.
- Narcomedusa 1083.
- And finally Blue Dog. (He first showed up at "Frame,
Green Fields and The Devil" in my last
exhibition.
He´s the blue shiny fly you will find, if you keep looking).
Enjoy.
Bastard Child in action. "...look, the king
is still alive". abbc 1972
|

Download
video from the installation.
13,6 mb Quicktime
|
click
on pictures
|
|
|
sorry
only in norwegian.
Anmeldelse på: www.barokkminimalist.com.
STATENS KUNSTAKADEMI: AVGANGSUTSTILLINGEN 2002. Stenersenmuseet,
25. mai - 23. juni 2002
VIRKELIGHETSFANTASIER
av Jonas M.N. Sørensen.
I de sedvanlige
overfylte avgangssutstillingsarialene for akademielevene fant jeg en
installasjon på Stenersen-museet som satte tankene i bevegelse.
Det står for meg at hensikten med kunstverket dermed skulle nærme
seg sin realisering, og jeg tenkte at det kunne være bryet verd
å dvele litt ved nettopp denne installasjonen. Arne Borgan, også
kjent for sine musikalske bidrag, senest på Blå 29.mai (sjekk
ut ny cd om hjørnet på www.armactivities.com), har på
et areal på omtrent 3 x 4 m bygget opp noe som lar seg betrakte
som virkeliggjøring av noe i retning av en visjon etter hva jeg
kan forstå. Tabloid uttrykt kunne man få inntrykk av å
stå ovenfor sinnbildet av noen tegneseriefigurers robinsonekspedisjon.
Borgan har gitt installasjonen navnet "The Comic Book Backfire
Project (). Beautiful Creatures 2002. Part two. Roadmaps for the
creatures within".
Rundt et gulv som
er påmalt en stor blink eller åreringene av et tre og et
sirkulært kart av en tenkt verdensdel, eller et tenkt øy-landskap
- jeg kaller det "tenkt" for jeg dro ikke kjensel på
landskapet fra noe kart jeg har sett før - er det satt opp to
buede vegger. De er begge hvite på forsiden og har rødmalte
baksider med et flammemønster nederst. Veggene består av
fire flater som kan være smale dører, for de er hengslet
sammen med dørhengsler. Vegggene utgjør to buer rundt
det sirkulære kartet og blinken som befinner seg litt lenger unna
veggene. På det ene veggen er det projisert opp et grovkornet
fotografi av en ung kvinne på en gammel damesykkel som over merkelig
nok har en flyveøgle svevende. Selve projektoren står foran
på gulvet, utenfor det sirkulære kartet. Den unge kvinnen
ser smilende mot både kartet, projektoren og den som betrakter
installasjonen. På den andre veggen er det avbildet et landskap
som består av vulkanske kratere i grått, sort og hvitt,
og bak de to buede veggene er det strødd små gummiringer
i forskjellige størrelser.De to buede veggene omslutter ikke
hele kartet, men åpner opp to spalter, og den ene spalten utgjør
hele forgrunnen av installasjonen, og det er her vi finner blinken eller
årringene fra et tre malt på gulvet. I den andre spalten,
som dermed blir bakgrunnen, har Borgan på toppen av en hvit firkantet
søyle plassert et dyr som kunne komme fra en fabel - for det
har en snabel og kroppen til et hesteaktig hovdyr. Over fabeldyret henger
et rødt bilde av et annet og mer tegneserieaktig dyr. Kartet,
søylen og projektoren er omsluttet av en tykk, takkete, rød
stripe som er malt på gulvet. Kartet på gulvet består
av en stor øy og mange mindre øyer, og på den store
øya er det plassert to triumfbue-modeller. Dessuten finnes det
tre kasser; en rød, en blå og en gul, på gulvet i
utkanten av kartet. Titter man inn i kassene kan man se tre bilder som
ligner litt på kraterlandskapet på den ene veggen rundt
kartet; de fikk meg til å betrakte kraterlandskapet på nytt,
og det var som om landskapet nå virket tristere. I den gule boksen
er selve kraterlanskapet brukt som underlag for noen underlige hvite
krøller, ikke ulikt de sandormene etterlater seg på sandbunnen
i sjøen. Også den røde boksen ga meg assosiasjoner
til kraterlandskapet, men det gjorde ikke den blå, for inne i
den var det bilde av mange nøkkelhull og noen objekteter som
kunne høre hjemme i mekanisk industri.
På utsiden
av det området av installasjonen som jeg vil kalle et podium,
og som utgjøres av kartet, blinken og de to buede veggene, finnes
det to plater som er båret oppe av noen planker. De bæres
oppe slik at platene peker skrått ned mot tegningen av årringene
i et tre - som kanskje heller er ment å være en blink som
jeg allerede har vært inne på. De to platene utgjør
et av installasjonens hjørner, og befinner seg utenfor kartet,
de to buede veggene og søylen med fabeldyret med en snabel, for
til forskjell fra disse er ikke de to platene og heller ikke blinken
rammet inn av en takkete, brede, røde stripe som Borgan har malt
som et omriss rundt kartet, projektoren og søylen. Platene ser
ut som gresssletter i et bakkete og litt steinete landskap som kunne
vært bygget opp rundt en modelljernbane, og bak platene er det
stablet en pyramide av små trekasser. Bak den veggen som har bildet
av jenta på sykkelen og flygeøgla projisert på deg
står det en reise-TV og skurrer, og foran reise-TV'n er det plassert
en transparent sylinder som har påmalt et mønster som minner
om kraterlandskapet som er avbildet på den ene veggen. Til sist
er det i fronten av hele installasjonen tre bilder av tre figurer som
kunne passet i en tegneserie. Den ene av dem er en and og anda er malt
på en blå flate. Ved siden av anda står det en ugle,
en gris og en ape, de er malt på tynne pleksiglassplater. Ingen
av dem førte tankene i retning av det sedvanlige vennligheten
man finner f.eks. i Walt Disneys figurer, og det gjør installasjonen
mer interessant; for Borgans tegneseriefigurer syntes verken videre
yndige eller fylt med gode hensikter.
Hele installasjonen
kunne virke som realiseringen av en drøm, som en virkeliggjort
fantasi, eller kanskje en måte å dagdrømme på.
Triumfbuene på kartet er en iøynefallende del av installasjonen,
og fikk meg til å spekulere over om det er tegneseriefigurene
som triumferer - og om det er slik, over hva? Installasjonen får
meg til å tenke på PC-spillet "Civilizations"
som gikk sin seiersgang over mang en PC-skjerm for noen år siden.
Både kartet, tegneseriefiigurene og platene med lanskapsmodellene
som kunne tilhørt en modelljernbane leder tankene mot en verden
som denne. Men det er vanskeligere å plassere kraterlandskapet
og TV'n, og ikke minst projektoren og den unge kvinnen på de gamle
sykkelen i denne PC-spill-assosiasjonen. For i disse elementene synes
det ikke som det er noe byggende, konstruerende, ingen entreprenør-ånd
som har kommet til uttrykk, derimot synes bildene, eller rettere; avbildningene
av både kraterlandskapet og den unge kvinnen - og forsåvidt
også den malplasserte flygeøglen - å ha noe tilbakeskuende
i seg, som var de erindringer, og de andre elementene er slik jeg opplevde
installasjonen fri for en slik tilbakeskuen.
Borgan kaller installasjonen
"Roadmaps for the creatures within", og dette er altså
del to av hele "The Comic Book Backfire Project (). Beautiful
Creatures 2002". Fra prosjektets første del har det kommet
med to fotografier av noen tegneseriefigurer og et landskap i utstillingskatalogen,
og den første delen av prosjektet har fått navet "The
great escape". Derfor kan det kanskje, men bare kanskje, være
slik at tegneseriefigurene i installasjonen i kjelleren på Stenersenmuseet
ikke er på innsiden av et menneske slik en visjon er, men ganske
enkelt på innsiden av landskapet på kartet. Med "Roadmaps
for the creatures within" kunne man jo uten videre tenke seg at
ordet "within" henviste til at noen smådjevler, i dette
tilfellet Borgans ikke fullt så sympatisk utseende tegneseriefigurer,
kunne ta plass inne i et menneskene, og at "within" viste
til menneskenes indre. Jeg tror ikke installasjonen er så enkel
å lese som dette. Med "escape" i tittelen fra prosjektets
første del gis man inntrykk av at tegneseriefigurene har forflyttet
seg fra et sted til et annet, og at de ved forflytningen har unsluppet.
Slik kan "within" bety innsiden av den verdenen som dyrene
har lykkes i å flykte til, og som de kanhende har hatt nok triumfer
i til å finne det rimelig å reise to triumfbuer.
Copyright ©
Stine Beate Schwebs, Lene Auestad, Jonas M.N. Sørensen, Aud-Kristin
Kongsbro Haldorsen (tekst),
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing 2002
BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 10 (sommer 2002) |